Siste uke har vært av noe roligere karakter enn tidligere, men litt trening av ymse slag har det blitt tid til.
Som de fleste kanskje har fått med seg er det urolige tider på St. Olavs Hospital, og Elisabeth sitt engasjement har vært der framfor hos Emil de siste dagene. Det er mange sykmeldinger grunnet store påkjenninger, og vi andre som ikke berøres direkte må steppe inn og gjøre en ekstra innsats.
Begynner kanskje å angre på at jeg ikke tok i mot jobben på Heimdal Dyreklinikk likevel...!
Vel, vel.

Forrige helg hadde Elisabeth og Emil "byhelg" hos Emils bestemor Synnøve, pga. mange hunderelaterte aktiviteter i byen.
Fredag var vi en gjeng tollerfolk som samlet oss for å ta en øl eller flere i sentrum. Det ble som alltid mye hundesnakk (!), og vi kan vel heller ikke fornekte at vi løste en del verdensproblemer denne kvelden :)

Lørdag gikk Emil, Synnøve og Elisabeth en lengre tur i det supre været. Vi har plutselig oppdaget at dagene er blitt vesentlig lengre OG lysere. Rart hvor brått man våkner opp av vinterdvalen...!
Søndag var det klart for apporttrening med Retrieverklubben på Ringkjøb, før Elisabeth måtte ile på jobb - arbeidshelg. Apporteringen går stadig bedre, og innkomsten er under finpussing.

Denne uka har 1. prioritet vært innkomst med apport, avlevering og innkalling i HØYT tempo. Må si meg svært fornøyd med Emils innsats de siste dagene, og framgang kan anes.

Ukas høydepunkt må likevel sies å være i går. I løpet av natten hadde Elisabeth tint opp en frossen hare, og drasset stakkaren med borte på Finnmyra for å teste Emil på vilt for første (!) gang. Vi er visst litt sene ut med det meste innen hundesport, men så har vi det ikke så travelt heller da ;)
Forhåpningene var vel, som alltid, ikke så store. Da Emil til å begynne med bare hoppet og spratt rundt haren med ilter bjeffing, var vel ikke overraskelsen stor. Det så ut til at han var rimelig frustrert, og visste ikke helt hva det var meningen han skulle gjøre med denne gjenstanden.
Tidligere har Emil løpt tulling etter levende harer et utall ganger, men når han nå fikk presentert dyret rett foran snuten, så det ikke lenger ut til at han var like sikker på formålet. Kan det muligens sammenlignes med å løpe etter en katt i vill fart; hva skjer i det katta snur seg mot hunden? LØP FOR LIVET!! Usikkerheten lenge leve..!

Etter mye om og men, og mer spretting og hopping, gikk Emil over til å nappe i harepelsen. Med ytterligere oppmuntring og flere løperunder av Elisabeth med haren på slep (for et syn for utenforstående..), ble det omsider fart i sakene. Emil hev seg etter Helene Harefrøken, og gjorde flere triumferende runder på myra med haren i munnen. Hvor den etter hvert så supre apporteringen og avleveringen var blitt av var uvisst, og Emil måtte virkelig overtales til å gi fra seg sin nye bestevenn. Men alt i alt: dette gikk vel ikke så værst..? Emil tok vilt på første forsøk, og det skal jeg si meg SVÆRT fornøyd med.

En ny uke er over, og vi har slappet av og kost oss.
Forrige helg var vi ute på en heller hard og isete skitur, hvor vi fant ut at vi nok måtte oppe i høyden for å slippe det verste skareføret. Som tenkt, så gjort og søndag la vi ut på en lengre skitur oppover Skjelbreddalen. Føret var perfekt, og Emil løp rundt i ekstase hele dagen. LYKKE! Med sol, bål og nykokt kaffe ble turen perfekt.

Mandag var det klart for jakttrening med Retrieverklubben ved Ringkjøb. Etter fadesen under jakttreningen på Øysand tidligere, har jeg hatt heller labre forventninger til podens prestasjoner. Men denne gangen ble jeg heller overrasket.
Kontakten var upåklagelig, og Emil utførte alle øvelser kjempefint. Vi fikk også prøve oss på dirigering i form av fremadsending, noe som til tross for at det var mørkt og en helt ukjent øvelse for oss, gikk over all forventning. Det er nok ikke slik at Emil forstår betydningen av kommandoen "ut" enda, men vi er på vei!
Siste øvelse på kvelden gikk ut på å ha hunden gående fri ved foten, mens man stoppet to ganger for å kaste en dummy for hver stopp. Hundens oppgave gikk ut på å huske hvor dummyene landet, for så å apportere dem, èn og èn. Vi har trent en del innkomst og avlevering av dummy under apportering i det siste, noe som har fungert bedre og bedre. Jeg forventer nå at Emil skal avlevere i utgangsstilling, men Emil så ikke ut til å være av samme oppfatning ved denne siste øvelsen. Dummyen ble pent plassert 30 cm unna min venstre side, og Emil gikk for å snuse på noe mer interessant. Vanskelig å bli fornøyd når det avsluttes slik, men moralen må være: TREN ETT MOMENT I HVER ØVELSE! Han husket jo alldeles fint hvor dummyene hadde blitt kastet, og dèt har jeg skulle vært fornøyd med. Det er svært fristende å bare skulle bygge på øvelsene når Emil viser store framskritt. Jeg må nok jobbe litt med meg selv for å senke kriteriene ved nye øvelser, og konsentrere meg om kun det momentet som skal trenes, og ikke hele øvelsen. Det er bare så fristende...!

Tirsdag trente vi innkomst og avlevering før jeg måtte på senvakt. Det gikk riktig så bra, men vi vil trenge mange repetisjoner før øvelsen sitter perfekt også i kombinasjon med andre øvelser.

Onsdag møttes Remus, Bowski og Emil på Gløshaugen for for trening med "åpent innhold". Kathrine, Johanna og Anders (som snart skal bli toller-pappa) hadde også møtt opp..! Det ble for en stor del trent apportering og passivitet. De tobente laget ande- og skuddlyder og kastet vilt rundt seg med dummys. Jeg hadde innledningvis store problemer med å få Emil til å markere nedfall, noe Kathrine og jeg ble enige om hadde sammenheng med "altfor god kontakt"..! Hyggelig med god kontakt mellom meg og Emil, men må den være så god at Emil ikke vil se bort i to sekunder i det dummyen faller ned? For tre uker siden ville Emil gitt blanke i meg, og styrtet etter dummyen ved første og beste anledning. Det gikk imidlertid "bedre" etter hvert, hvor Emil ikke var fullt så ivrig på kontakten oss i mellom..!

Alle guttene våre har vist stor framgang når det gjelder passivitet, og satt for det meste stille alle mann. Remus har tidligere kunne blitt sammenliknet med et av Emils pipedyr bare ved synet av en dummy. Han har vist utrolig framgang med tanke på lydnivå den siste tiden, og vil nok kunne gjøre det skarpt på jaktprøver framover. Ekstra gøy blir det når Johanna nå tar jegerprøven (ja, for det skal hun!), og vi etter hvert kan prøve hundene på andejakt..! La oss håpe at vi i tillegg kan få til en iherdig innøving av tollingmomentet utover sommerhalvåret!

Snørekjøring og Tollertreff

Da har vi hatt nesten en måneds opphold på skribentsiden. Mye moro og mye nytt har det vært den siste tiden. Emil har hatt det som plommen i egget i form av hytteliv og mye fartsfylt snørekjøring. Han begynner å forstå at det skal løpes RETT FRAM, og uten små "pit-stopper" for å lukte på interessante etterlatenskaper i det vi er på vei ned en bratt bakke i full fart. Et par uhell, hvor mamsen har landet med ansiktet først, og med armer og bein til alle kanter, ja det har vi hatt..! Men nå går alt så meget bedre, og Emil drar og løper i full fart framover.

Motivasjonen innen ren lydighetstrening har imidlertid latt vente på seg en stund nå. Vi har kommet dit hvor vi må terpe på øvelsene, og det kan bli litt kjedelig i lengden. Derimot har lysten til jakttrening tatt fullstendig av. Johanna og Remus må sies å være "primus motor" for å ha dratt oss med i denne grenen. Emil hadde for en måneds tid tilbake ingen planer om å sitte i ro når det haglet dummies rundt han, men store framskritt har skjedd siden. Vi hadde også problemer med apporten, men takket være gode treningskompiser og masse motivasjon og trening, sitter denne øvelsen ganske bra. Nå blir utfordringen å finpusse innkomsten.

Forrige lørdag hadde vi årets første "Tollertreff" på Sveberg ved Stav. Utrolig bra oppmøte av såvel to- som firbente. Mange blivende tollereiere hadde også møtt opp, og det setter vi pris på! Her ble det som alltid mye snakk om hund og... ja, mere hund. Gutta lagde bål, og det var fritt fram for grilling av pølser (for de som spiser denslags..!). Tollerne delte seg i to grupper på "nybegynnere" i passivitetstrening: Bounty, Castello og Sheila, og de som hadde tjuvtrent på forhånd: Bowski, Remus og Emil.
Første gruppe satt noe urolig i første runde, men i neste runde hadde det tydeligvis gått opp et par lys. "Trondheimsgutta" i gruppe to viste også stor framgang fra tidligere. Mon tro om de egentlig hadde til hensikt å vise seg for de firbente frøknene i følget..? Hvem vet vel egentlig hvilke tanker som iler gjennom en tollerhjerne?

Tirsdag møtte vi opp ved Nidelvens bredder sammen med Rival, Bowski og Remus for å kaste dummies og å gå gjennom en uformell kvalitetstest som vi nå må bestå for å få starte på jaktprøve. Litt å jobbe med her; som avlevering av apport og fot, men det skal vi da klare. Har meldt oss på jaktkurs på Fosen i palmehelga og jaktdressur under "hoinndagan" i Selbu, og noe godt må det da komme ut av det!

Torsdag og fredag samme uke hadde jeg og Emil ettermiddagsøkter med lydighet og lek. Mye fokus på "fot" disse dagene, men enda ikke så stor framgang å spore.
Søndag møtte vi opp på Stavsøra, hvor årets første apporttrening skulle finne sted. Treningen ble imidlertid avlyst i det vi kom, og vi fikk i hjemmelekse at hunden skulle kunne å "bli sittende" rolig og å gå fri ved fot. Stor nok oppgave det! Vi seks som hadde møtt opp ble igjen for å trene bl.a. passivitet under kasting av dummies på Scæferhundklubbens bane. Solfrids Jorva og Remus satt som noen tente lys, og så ut til å ta det hele med stor ro. Emil ble derimot helt i ekstase da han fikk øye på dummyene som fløy rundt ørene hans, og jeg fikk min fulle hyre med å holde igjen det lille krapylet (hvorfor er jeg ikke overrasket..?). Etter hvert gikk det imidlertid bedre, og framgangen er nå til å ta og føle på.

Vi fikk deretter prøvd oss på en runde med fremadsending i dirigering. Etter en heller dårlig start, hvor Emil febrilsk prøvde å hente inn tre dummies i munnen på en gang, fikk vi en skikkelig fin avslutning med tre utsendinger med apport.

Mandagen etter var det igjen lydighetstrening - denne gangen på Rotvoll. Vi prioriterte posisjonsendring fra "sitt" til "dekk" og "dekk" til "sitt opp", ettersom Emil har begynt å "streike" på felledekk. Med assistanse fra Solfrid og Johanna ble det også i dag trent på passivitet. Selv da Johanna krøp på alle fire med nesa nedi oljeflekkene på bakken (et svært bra bilde på hvor engasjerte vi hundeeiere kan være :), satt Emil rimelig bra. Det kommer seg, det kommer seg!

Høydepunktet denne kvelden må likevel sies å være "hold fast" og "takk" under apportering. Emil satt som en prins og ventet med apporten i munnen, og gjorde ikke mine til å slippe verken da jeg tok tak i apporten, eller prøvde å lure han til å slippe med andre kommandoer. Fantastisk! Neste utfordring blir nå å komme i utgangsstilling med apporten.

Fredag og søndag måtte vi ut å prøve skiene. Og hvilket føre å drive snørekjøring på! Det gikk som et olja lyn, med Emil i fri gallopp foran og med meg hengende i sela bak. Det er lite som kan måle seg med lange skiturer i marka, og også Emil så ut til å være trøtt og lykkelig da han krøllet seg sammen foran peisen til kvelden.

Onsdag trente vi lydighet før mamsen skulle på jobb. "Stå" og "fot" ser ut til å fungere sammen nå. Etter at Emil lærte kommandoen "stå", stilte han seg tidligere i perfekt "stå" når jeg hadde kommandert "fot" - nesten uten unntak! Nå ser det ut til at han omsider har forstått at det er snakk om to vidt forskjellige øvelser. La oss håpe at denne innsikten ikke forsvinner!
I gårdagens flotte vintervær tok vi turen til Skjelbredvola for å jakte hare. Eller... Det skulle vel i utgangspunktet være harejakt, men harehunden vår,Skott, endte med å følge et mårspor over fjell og vidder. Vi hørte losen gikk langt i det fjerne, og tenkte som så at hunden gjør som han alltid gjør til slutt: returnerer til oss når han går lei. Vi gikk fjellturen vår, og satt og koste oss rundt bålet med kaffe og matpakker. Emil var i ekstase, og gjorde seg flere avstikkere for å jakte ryper (som vi så flust av) og for å sjekke ut spor etter rev og mår. Noen harespor så vi ikke hele dagen... Mye nysnø gjorde vel sitt til at harepus følte seg tryggest i "bossoa" si.

Emil er, i tillegg til jeger, også en habil vedsanker, og hjelper villig papsen med å sanke ved til bålet. Litt småknuffing for å få tak i den beste veden blir det alltid..! Da mørket begynte å snike seg innpå, fant vi det best å vende snuten hjemover, men Skott hadde vi enda ikke sett noe til. Stein Roar la igjen jakka si, i håp om at hunden skulle finne den, og holde seg nærheten. Vi kjørte hjem med argusøyne ut gjennom bilruta, i tilfelle vi skulle få øye på han. Men han ble borte. Vi dro hjem og ringte til politiet, venner og kjente, for å gjøre dem oppmerksom på at vi savnet en hund. Stein Roar lette i området til sent på kvelden, mens jeg satt nærmest ute på trappa hjemme, i tilfelle han skulle ha funnet veien hjem fra marka selv. Det har skjedd før at han finner veien hjem selv, når han er lei.

En bekjent ringte senere fra hytta si på Støren, og fortalte at han hadde hørt Skott tidligere på dagen. Stein Roar kjørte også dit for å lete, men verken så eller hørte noe til Skott da. Ved midnatt ble leteaksjonen utsatt til neste dag. Det ble e urolig natt med mange turer ut på trappa for å sjekke om Skott lå på madrassen vi hadde kagt ut, men uten hell. På morgenen kjørte Stein Roar opp i marka for å hente jakka si og å lete videre. Men hva er det som kikker opp fra jakkekragen? Skott! Han hadde sporet seg fram til jakka, og tydeligvis tatt natta på den! Stiv og støl og med såre labber fikk han ligge i framsetet i bilen på tur hjem.

Emil var sliten og fornøyd etter gårdagens tur, og sov i senga si hele kvelden. I dag var han imidlertid klar for ny dyst, og vi begynte med et spor fra morgenen av. Det er lenge siden vi har bedrevet den slags, og tre av fire pinner må vi kunne si oss fornøyd med. Emil er alltid SVÆRT sporinteressert, og kan til tider ha det litt for travelt når han er skikkelig tent. Da er det lett å gå over pinner. Ved sporslutt hadde jeg ved sporlegging skremt ut en hare, og tenkte at sporet etter denne kunne Emil få bryne seg på. Viltinteressen er absolutt til stede! Som en strek forsvant hunden over ei myr og over en åskam, og da var det på tide for meg og si pass. Så bratte skrenter forseres ikke uten svært god grunn! Emil kommer alltid tilbake etter en stund, og etter en hvilepause var det klart for feltsøk. Bøllefrøet synes dette er kjempegøy, og jobber i feltet til han får beskjed om annet. Han fant- og apporterte alle gjenstander, men avleveringen trenger vi absolutt å øve mer på.

Turen i dag gikk til Stordamvatnet, som ligger i hjemtraktene våre på Lundamo. Vi la av gårde før sola hadde stått opp, og det ble en lengre fotosession da sola steg opp i et rødt hav av skyer. Helt fantastisk vakkert! Matmor hadde sin store hyre med å få Emil til å sitte stille, ettersom han under fotograferingen hadde observert en skogsfugl han gjerne skulle ha stiftet nærmere bekjentskap med. Da "fri"-kommandoen endelig kom, forsvant han i lynende tempo over åsen og ble borte en god stund. Da han omsider kom tilbake til resten av følget fantes det ikke spor av utmattelse. Vi blir like imponert hver gang. Hva om vi kunne ha fått litt av den energien en gang i blant? Det hadde kommet godt med det..!
Det var flott turvær i skogen denne dagen, med avstikkere både hist og her for Emil sin del. Han får stadig ferten av et eller annet; sannsynligvis mest hare og rev, men vi kan jo bare spekulere. Snutene våre er vel ikke spesielt godt utviklet, og befinner seg heller ikke i høyde med gress og myrhull.

Noe av hensikten med turen var å finne skifer til peismuren vår på stua. Stein Roar visste om et nedlagt (eller... var det noen gang startet opp..?) skiferbrudd, hvor vi kunne finne denslags. Tanken var å stable opp en del heller som vi kan få kjørt ned med skuter, hvis det nå blir noe snø i løpet av vinteren. Kong Vinter: PLIIIS! Vi trenger snø til snørekjøring og peismur!
Emil syntes selvfølgelig det var stor stas å plukke opp store "apportplater" og heiv seg med på skifersankingen med stor iver. Matmor ble imidlertid nervøs for podens tenner, og prøvde til stadighet å avbryte denne formen for apportering. Emil ble henvist til vannkanten, hvor han med like stor iver sanket kjepper og pinner som lå og fløt. Etter fire timer i skogen, måtte vi desverre dra tilbake til sivilisasjonen for å vende tilbake til arbeidet i byen.

Ellers har Emil gjort gode framskritt i feltsøk etter at vi tok ut apportdelen og trente kun den øvelsen en periode. Emil har som regel kommet løpende tilbake med gjenstander, men sluppet dem en halv meter foran meg. Det vi fant ut var at ham er så opptatt av å få belønningen sin, at han kobler helt ut at han skal avlevere gjenstanden når han nærmer seg meg. Nå får han belønning i form av lek med det han henter inn, og det fungerer kjempebra! Takk, Anita! Dette var et stalltips!

Da alt av remedier som børster og vaksinasjonskort var sjekket både to og tre ganger, gikk turen omsider til Orklahallen. Vel framme to timer før oppmøtetid føltes nervene litt mindre påtrengende, og vi dumpet ned i hver vår stol med kaffekopper i hånda. Vi hadde vel ikke mer enn satt oss ned før vi observerte at ringsekretæren løp rundt i ringen og etterlyste diverse hunderaser som enda ikke hadde møtt opp. Det viste seg at de faktisk lå FORAN skjema! Makan, hvor ofte skjer vel DET!?
Ja, ja, tenkte vi. Da ble det vel kanskje litt kortere ventetid enn først antatt da..? Vi hadde ikke tenkt ferdig tanken, før ringsekretæren vinket inn Emil til ringen. Hva..? Er dette valig prosedyre..? STOR forvirring! Hvor var utstillingsbåndet, go`bitene og katalognummeret?? Og enda værre: hvor var tiden vi hadde beregnet til å fiffe opp pelsen til Champion-gutten vår??
Nåja, det fikk briste eller bære. Inn i ringen...og ut igjen med blå sløyfe! HURRA! Blå er da en fin farge det? For oss var denne 2. premien det ypperste av det ypperste! Fritt fram for å håve inn Championtitler i bruks! (Kremt..) Stolt som en hane (og litt forvirret enda) ringte jeg Johanna og Kathrine og fortalte at vi allerede var ferdig i ringen. Og de som skulle komme og heie på oss..! Gode støttespillere som de er kom de en tur med Remus og Bowski likevel, om enn litt snytt for begivenheten :)
Så til tross for et nokså overraskende og plutselig møte med eksteriørbedømming ble denne dagen riktig så hyggelig! En stor gratulasjon til Awantheas Troja, som håvet inn BIR valp to timer senere!

Skott ble sluppet på ferske harespor, og det tok ikke lang tid før losen gikk over åsene. De tobente hadde vel ikke så mye som spendt på seg trugene før harepusen kom luntende ut av skogen. Han trodde nok han hadde kontroll på hvor langt etter seg han hadde den masete harehunden. Men mon tro om han hadde regnet med å løpe seg rett på en annen fredsforstyrrer på fire bein?
Emil fikk straks øye på denne morsomme skapningen, og ilet etter så snøen sprutet. Skal si det var en viss hare som fikk prøvd seg på maraton! Emil hadde selvfølgelig ikke sjanse til å ta den igjen, og kom etter hvert utmattet tilbake til troppen. Ikke lenge etter kom Skott løpende ut av skogen med snuten i bakken, uten å ha fått med seg at lillebror hadde stjålet seg til en heftig lek med byttet hans.

Resten av dagen tilbragte vi rundt leirbålet, med mat og kaffe mens losen gikk rundt oss. Innimellom fikk vi sett harepus som til enhver tid hadde kontroll på hunden bak seg. Fascinerende å se hvor avslappet en hare kan være i en slik situasjon!

Emil hadde i mellomtiden gitt opp jakten på haren, men fikk jaget både ekorn å orrfuggel opp i sine respektive trær..! En aktiv dag for den lille rødbrune jegeren vår altså.